Historikk om Døvehytta gjennom 100 år

Fridtjof Nansen berømte skiferd over Grønland var årsaken til at det ble stiftet organisert idrett for døve.  De Døves Skiklubb var det første navnet på klubben som ble stiftet den 3. november 1892.

  Ettersom skisporten ble fort populær, ble det fattet interesse for hyttebygging et sted i Nordmarka. En tomt ble kjøpt av slektningene til daværende døveprest Skollerud i 1900, og byggearbeidene begynte straks. Klubbens idrettshytte ble først innviet i forbindelse med 10 års jubileum i 1902, og lå da helt innerst i Bærumsmarka, nærmere bestemt på Skollerudåsen ved Lommedalen.  Hytta var ”et vakkert lite byggverk” som klubben kunne være stolt av.  Den var bygd opp av rundtømmer i gammel norsk tradisjon.

På den 30 målstore skogstomten var det også en hoppbakke som ble flittig brukt av døve medlemmer.  Flere ”præmieskirend” ble avholdt flere ganger i området rundt hytta årene fremover.  Hytte ble et populært samlingssted for medlemmene, spesielt i vintersesongen.

I 1914 ble hytta utvidet for å gi plass til flere overnattingsplasser.  Byggearbeidene tok 2 mnd og hytta ble etter dette den største i Bærum.  Bare 2 uker etter innvielsesfesten brant dessverre hytta ned.  Folk som oppholdt seg på hytta kom seg ut i all hast uten å få med seg klær eller eiendeler, heldigvis ble ingen menneskeliv tapt.  Brannårsaken ble ikke fastslått, men man antydet ulmende glør fra peisen som årsak.

Planleggingen med gjenreising av ny hytte kom straks i gang og allerede høsten 1916 sto en ny hytte ferdig.  Hytta ble noe større enn den gamle og bygget i laftet dragestil.  Klubbens virksomhet de årene var preget av dårlig økonomistyring pga banklånet til gjenreisingen. Hytta i Skollerudåsen var fortsatt svært populær treffsted om vinteren og samlet mange påmeldte til ski- og hopprenn.  I 1919 ble det for første gang tillatt for kvinner å overnatte på hytta.  Etter hvert ble økonomien bedre og takket være store inntekter fra basaren og hyttegjelden ble tilbakebetalt.

Enda en hytte, kalt ”Peiskroken” ble bygget i Nittedal (1921), og dermed var klubben eiere av 2 hytter!.  Alle som ønsket å overnatte på hytta måtte først skaffe legeattest for å vise at de ikke led av smittsomme sykdommer!!!.  Hytta i Nittedal ble også godt besøkt i likhet med Skihytta på Skollerudåsen.  Økomomien til foreningen ble et hett tema og det ble avslørt at kassereren underslo penger og andre misligheter.  Kassereren ble ekskludert og familien hans måtte erstatte tapet.  Krise midt i 1920-årene medførte stor arbeidsledighet blant døve og klubben fikk økonomiske problemer slik at hytta måtte leies ut for å skaffe inntekter.  I de senere år har vedlikeholdet av ”Peiskroken” blitt forsømt pga manglende midler.

Skihytta har de siste årene fått besøk av utallige innbruddstyver, og det opprørte klubben da forsikringen nektet å betale det tapte.  For å hindre nye innbrudd har klubben lagt en felle med selvskudd (!) fra en hagle. En innbruddstyv gikk i fella og ble skutt i foten og innlagt på Bærum Sykehus.  Det hører til historien at innbruddstyven fikk tiltale og ble straffet, mens klubben slapp unna!  I 1933 ble det for første gang holdt skirenn for damer.

Peiskroken i Nittedal var for det meste leid ut til andre og lite brukt av medlemmene og da ble det diskutert slag. Etter livlig møtevirksomhet ble det vedtatt å selge Peiskroken for minimum kr. 3.200,-, men ettersom hytta lå i et lite tilfredsstilt område, fikk man ikke mer enn kr. 2.020,- for hytta.  Idrettsklubbens penger fra salget i 1934 ble "lånt bort"(pantegjeld) til døveforeningen som ville investere i ny tomt (Rudstrand på Nesodden, som i dag kalles Feriehjemmet Skaug).

Vinteren 1935 ble det igjen innbrudd i Skihytta, og selvskudd fra Hagla(!) hadde sedvanlig spilt hovedrollen igjen og fakket tyven som fikk beina nesten skutt av.  Nabogården ved hytta brakte den skadeskutte tyven til sykehuset og fikk varslet politiet. Hendelsen fikk ingen konsekvenser for idrettsklubben!

I 1939 sendte klubben en uvanlig hilsen til nabohytta.  Selveste Martin Tranmæl bodde i hytta nærmerst Skihytta og fikk gratulasjoner på sin 60-årsdag.

Allerede høsten 1939 var Skistyret forberedt på at Norge kan bli innblandet i 2.verdenskrig, og meddelte følgende budskap til medlemmene: ”I tilfelle krigsutbrudd med evakuering er det bestemt at Skihytta skal være åpen for opphold kun for skiklubbens medlemmer med familie.  De andre kan dog som ellers komme på besøk”.   Bare 2 uker senere (etter et vellykket påskeopphold på hytta) gikk alarmen og mange av medlemmene søkte tilflukt på Skihytta og noen dager senere dro mange tilbake til byen etter at krigshandlingene hadde roet seg. 

Under krigen, vinteren 1943 ble pantelånet i døveforeningen sagt opp og Skistyret planla å kjøpe en hytte på høyfjellet.  Etter en del utredninger ble en rapport lagt fram som viste seg at hytteprisene var skyhøye, og planene ble droppet.  Pengene ble isteden satt i banken.

Etter at krigen var over, kunne man merke virkningene av den tyske okkupasjonen, da varer som kull, koks, ved, parafin, kaffe, og lignende var blitt dyrt i anskaffelse og rasjoneringene var svært strenge.  Hytta ble derfor lite brukt det første året etter 2.verdenskrig.

Sammenslåing av flere idrettsgrupper resulterte til navneskifte og ble, Oslo Døves Sportsklubb, desember 1945.  Etterkrigsårene var preget av mye vinteridrettskonkurranser ved Skihytta.

På ekstra ordinær generalforsamling 1948 ble det foreslått å kjøpe en bondegård (!).

I flere år har klubben kjempet for å få elektrisitet til hytta, men grunneierne nedenfor eiendommen hadde satt stopper for planene.  Løsningen ble en aggregat som ble anskaffet februar 1950 til stor jubel hos medlemmene.  Planene videre ga store utfordringer for klubben, idet Norge sto for arrangementet av Verdens Vinterleker for døve i 1953. Det var forslag om å anlegge lysløyper rundt Skihytta for å forbedre treningsforholdene, men fikk ikke medhold.  Klubben hadde også søkt om tippemidler til anlegg av ordentlig hoppbakke på eiendommen, men søknaden ble avslått. Det ble satt lys i øverste del av hoppbakken, og ble senere forlenget helt ned til veien.  Fortsatt var det aggregatet som forsørget strøm til utelyset.

Norge beste nasjon med flere GULL under Vinterlekene på hjemmebane i 1953 – Mye takket være iherdig trening i løypene og bakken ved Skihytta.  Der ble det oppfostret mange talenter i hopp, langrenn og alpint og ga oss mange medaljer fra Døves Verdensleker (etter olympisk mønster).

 13 tallet ga uflaks – En helg i januar 1957 var 13 døve på hytta og 13-tallet viste seg virkelig å føre til ulykke.  Lysaggregatet sa "pang" og brant opp og dermed ble hytta uten lys, og det ble et riktig ”mørkt” år for de som besøkte hytta.  Heldigvis var aggregatet forsikret.  Mange gode spøkelsehistorier ble funnet på i disse mørke tider ved hytta, det ble senere laget noen morsomme smalfilmer.

Etter mange års diskusjoner om lys til hytta, ble det i 1965 plutselig fart på saken. Det ble utredet prisoverslag for ulike løsninger, nedgravd kabel (100.000,-), lysstolper (30.000,-) eller aggregat (11.000,-).  Foreløpig satte skogeier Løvenskiold stopper for saken da han ikke tillot kabel tvers gjennom hans eiendom.

Høsten 67 var det 50 års jubileum for Skihytta i Lommedalen, men det ble ingen fest da interessen var dalende.

Først i 1970 ble det endelig gjennombrudd med å få økonomisk støtte til elektrisitet til hytta etter mange års kamp.  Bærum Kommune bevilget 20.000,- og Oslo kommune kr. 45.000,- til formålet.  Den lille biten som igjen gjensto var å presse naboeiendommene og skogeier Løvenskiold til å akseptere en løsning. 2 år senere var arbeidet fortsatt komplisert ettersom en grunneier nektet å la kabelen gå over hans eiendom.  Men en dame måtte til og en iherdig innsats av henne og smarte forhandlingstaktikk gikk grunneierne med på avtalen.  En merkedag i klubbens historie!

Klubben fikk dessverre ikke langvarig glede av de store forbedringene på hytta de siste årene.  Den 19. august 1974 brant hytta helt ned til grunnen, bare skorsteinen sto igjen. Brannårsaken ble ikke oppklart. Bærum Politikammer henla saken og forsikringsselskapet gikk med på å dekke en ny hyttebygging til max 413.500,-.

Langvarig og heftig debatt om ny hytte.  Innad i klubben var det mye uenigheter hvilken hyttetype skal velges, og til hvilken pris.  Etter en del forviklinger og oppvaskmøte ble klubbens hyttestyre omorganisert et par ganger før den endelig kunne sette i gang. Et arkitektfirma ble engasjert som tegnet en 265 kvm hytte til en pris rundt kr. 400.000,-.  Men hytteprosjektet viste seg å bli litt dyrere enn først antatt (690.000,-).  Stor dugnadsinnsats av medlemmene reduserte kostnadene betraktelig.

 5 år senere og over 4300 dugnadstimer av medlemmene kunne klubben endelig markere åpningen av ny sportshytte på samme sted.  Oslo og Bærum kommune bidro med 50.000,- hver i gave til gjenreisingen.  Hytteprosjektet har krevd mye mer enn antatt. Likevel en stor glede for medlemmene å ha en hytte å reise til. 

Hytta i Lommedalen ble lite brukt av medlemmene i de senere år, noe som vel henger sammen med at den lå noe bortgjemt i et skogområde utenfor Oslo. Hytta var dessuten noe upraktisk og egnet seg dårlig for utleie etter tidens krav.  Dette medførte at vi hadde større utgifter enn inntekter på hytta i de senere år.  Årsmøtet vedtok salg av hytta i 1990.  

I forbindelse med salget av Skihytta, måtte det en ny oppmåling av tomten.  Veteranen Gunnar Løvskeid (da 85 år) og undertegnede møtte opp til snøvær tidlig i september 1991.  10cm nysnø skremte ikke den robuste veteranen fra å finne alle grensemerkene som var bortgjemt og avmerket på store steiner.  Vi hadde medbrakt kost og børstet snøen av steiner han mente var grensemarkør. Han hadde en utrolig hukommelse og fant alle merkene, og var meget godt lommekjent blant knauser og buskaser på den 30 mål store skogstomta.

Oslo Døves Sportsklubb vedtok på ekstraordinært årsmøte 12. januar 1995, å bygge ny hytte på Hafjell i Gudbrandsdalen etter at klubben i 1994 solgte den "gamle" hytta i Lommedalen.  Over 40 medlemmer deltok på årsmøtet og alle stemte for det sted og den hyttetype som ble valgt. Formålet med den nye hytta er at den skal bli en god melkeku for klubben slik at de aktive kan få mer penger til å drive sine aktiviteter både på vinter- og sommertid.  Dessuten vil den kunne bli et attraktivt tilbud når medlemmene skal velge feriested.  Tre forhold ble avgjørende for valget av Hafjell da Hyttekomiteen la frem sine ulike alternativer på årsmøtet. Disse tre var naturforhold, idrettstilbud og økonomi.  Disse forhold gjorde at Hafjell ble foretrukket fremfor steder som Trysil, Geilo, Noresund og Hemsedal. 

Årene 1996-1998 har preget av mye dugnadsarbeide med den nye Idrettshytta på Hafjell Panorama.  Rundt 32 av klubbens medlemmer bidro med til sammen 3548 dugnadstimer.  Hytteeiendommen ligger vestvendt i solrikt område med flott utsikt over store deler av den vakre Gudbrandsdalen og Jotunheimen, hvor Galdhøpiggen skimtes tydelig bak mange blåner.  Hytta og stedet passer ypperlig til treningssamlinger for både klubb og landslag i alle idrettsgrener.  Ved utleie til eksterne og interne kunder, vil klubben etter dagens forhold og prisnivå kunne forvente et bra overskudd, noe som vil være kjærkomment både for klubbens mange aktive medlemmer og for hytteøkonomien. 

Medlemmene av Oslo Døves Sportsklubb har all grunn til å være stolt over å eie en stor og flott idrettshytte perfekt beliggende på Hafjell. 

Med sportslig hilsen

Jon A. Vik, som har vært aktivt med i hytteprosessen siden 1988.

Mye av innholdet i historien her er skissert fra boka ”Døveidretten i Oslo gjennom 110 år”.  Interesserte kan få kjøpt boka til kr. 100,- ved å sende en henvendelse til klubben her. 

TILBAKE TIL HOVEDSIDE